emsi

Det er kanskje allmenn fakta hos oss nordmenn at 1 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) går til bistandhjelp.  
I år (2009) utgjør denne summen hele 26,2 milliarder norske kroner.

Følgende står på regjeringens sider, om hva det er i teorien pengene skal beviliges til:

"Regjeringen vil videreføre arbeidet innen hovedsatsingsområdene der Norge kan bidra mest. Det er innenfor miljø og bærekraftig utvikling, fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand, olje og ren energi, kvinner og likestilling, godt styresett og kamp mot korrupsjon samt innsatsen for de helserelaterte tusenårsmålene. Norge vil spesielt vektlegge satsing på klima og skog. Hele 1,5 mrd. kroner er satt av til tiltak innen denne satsingen. Innsatsen innen utdanning vil øke med 115 mill. kroner, kvinner og likestilling øker med 65 mill. kroner og satsingen innen ren energi er styrket med 200 mill. kroner" - http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/utviklingssamarbeid.html?id=1159

Men, hva betyr egentlig dette, og hva brukes pengene til i praksis?

I 2008 var Norge vertsland for det 8. EFA (Education For All) - høynivåmøte. I forbindelse med dette skulle det gjennomføres et internasjonalt prosjekt som skulle gi "svar" på hva en god skole og en god lærer er.

Elever ved Trondheim Katedralskole og Askøy Videregående skole fikk igjennom faget politikk og menneskerettigheter tilbud om å bli med på en reise til Madagaskar for å samarbeide med gassiske ungdommer, og å finne en universell definisjon på hva en god lærer og et godt læringsmiljø består av, til tross for økonomiske og kulturelle forskjeller.

Gjennom prosjektet viser Norge, med sin utenrikspolitikk, at de ønsker å bistå og bidra til utvikling og framgang gjennom utdanning. Med en bedre og mer solid skolegang vil mange andre problemer bli løst. Problemer som for eksempel "drop-outs", brudd på menneskerettigheter og lite relevant undervisning gjennom gammeldagse reformer preger dagens Madagaskar.

Norske og gassiske ungdommer kom sammen fram til en rekke punkter som vil gi elever en god skole og gode lærere, dette rr er noen av dem:

- Lærere må oppnå autoritet gjennom gjensidig respekt til elevene

- Lærere må ikke slå elevene

- Lærere må undervise på elevenes morsmål

- Skolene må ha godt nok utstyr og nok bøker

- Skolen må være gratis

- Skolebygget må være værbestandig

- Gratis skolemat

- Gratis drikkevann

- Gode hygieneforhold

Kjennetegn for alle disse punktene er at de har bakgrunn i menneskers grunnleggende rettigheter og behov. Gjennom bistanden Norge gir, utrykkes et genuint ønske om å forbedre andre lands og menneskers politiske, økonomiske og kulturelle forhold. Det viser at det er mer enn bare store ord, og at det er gjennom slike prosjekter en ser at teori har blitt til praksis.

- Kristine & Emsi

                                                

Man snakker om at makten i Norge forskyves, og at den makt som tidligere lå innenfor nasjonalmakten og dens politiske organer, nå ligger en helt annen plass. Selvfølgelig har ikke all makt blitt flyttet, men fragmentering, globalisering og medias økte betydning har forskøvet makten en del. 

La oss ta for eksempel Stortinget. En av dets oppgaver er å vedta lover. Lovene er ofte hovedlinjer som kan inneholde upresise og tvetydige formuleringer. Dermed blir det opp til domstolene, som tolker lovene i enkelttilfellene, å avgjøre hva loven betyr. Det er så klart ikke helt opp til de lokale domstolene, men til Høyesterett som danner prejudikat når de dømmer i enkeltsaker. Når lignende saker senere kommer opp, vil de bli tolket etter høyesteretts avgjørelse. Allerede innenlands har makten blitt flyttet litt over til rettssystemet, men det stopper ikke der.
Litt av makten har også havnet utenlands, i for eksempel Nederland. Ettersom Norge har ratifisert for eksempel menneskerettighetskonvensjonen, gjelder den over norsk lov. Derfor må Stortinget ikke bare ta hensyn til Grunnloven når de vedtar nye lover, men også forskjellige konvensjoner Norge har ratifisert. På den måten har vi ikke all makt over våre egne lover hvis vi skulle få lyst til å vedta en lov som strider med for eksempel menneskrettighetskonvensjonen. Trenger vi nå egentlig alle disse konvensjonene? Ville ikke Norge, som et fungerende demokrati, ivareta folkets interesser og behov likevel? 

Hva er viktigst, å ha all makt over egne lover, eller å oppgi litt av makten for å støtte opp om konvensjonene fra FN?

: D